For en tid tilbake lest jeg en fascinerende bok om Johnny Cash. Han og kona June Carter Cash var ingen helgener, og slettes ingen A4-kristne. Likevel var deres liv preget av en sterk tro som bar dem gjennom vanskeligheter som ville ha knust de fleste andre. De var berørt av nåden, og ga den videre.

Noe av det som rørte meg ved boken var det Rosanne Cash sa i begravelsen til stemoren, June Carter Cash:

- Hun så etter det beste i alle. Det var en livsstil for henne. Hvis du nevnte at et menneske kanskje ikke fortjente hennes kjærlighet og var en taper, kune hun si: "Vel, vennen min, så får vi løfte ham opp". Hun løftet alltid folk opp.  

- Det tok lang tid før jeg skjønte at det hun gjorde da hun løftet deg opp, var å speile beste i deg for deg selv.

- Hun var som en åndelig detektiv. Hun så inn i alle mørke kroker og ned i dype søkk, så ditt potensial og din mulige framtid og gaver som du ikke engang visste at du hadde. Hun "løftet det opp" for at du skulle se det.

Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. (1.Tess, 5:11)